Hver eneste dag bruker vi tid på andre mennesker som vi vet at vi kan regne med hvis en krise plutselig oppstår eller hvis vi en dag trenger hjelp til å for eksempel å flytte. Vi kan snakke sammen i sosiale medier hele dagen. Vi er alltid tilgjengelig uansett hvilken plattform det gjelder, eller tid på døgnet, telefonen er alltid på, man er aldri logget helt av.

Allikevel så har aldri ensomheten vært så høy som det den er i dag og den er økende. Det er vanlig å til tider føle på en viss ensomhet, men antall mennesker som ofte eller hele tiden føler det øker hvert eneste år. Kanskje har det blitt mer vanlig å være ensom i en verden som er fylt med sosiale medier og sosialt press, eller har det alltid vært sånn?  På de aller fleste mennesker kan vi heller ikke se at de er ensomme.
Tenk hun jenta som smiler mest i klassen kan også være hun som føler mest på ensomhet. Klassens klovn kan bruke rampestreker for å bli sett, og at han da slipper å føle på ensomhet i rom fult av mennesker.

Men så hvordan ser egentlig ensomhet ut? På Facebook har jeg 791 venner og på Instagram har jeg nesten 400 mennesker som følger meg, på Snapchat har jeg også mange venner, men allikevel så kjenner jeg ofte på ensomheten. Det er ikke veldig mange av mine 791 venner på Facebook som jeg kunne sendt en melding til å spurt om de ville finne på noe en dag, og nesten ingen av disse kunne jeg hatt en dyp samtale med om hvordan jeg virkelig har det eller hva jeg føler. Kanskje jeg burde blitt flinkere til å ta initiativ til å finne på ting, kanskje mine venner også kan følge på en slags ensomhet fordi jeg aldri tar kontakt. Jeg tror mennesker generelt er redd for å ta initiativ, fordi vi ønsker ikke å ta for stor plass, har angst for å være for påtrengende, vi har en frykt for å bli avvist, for å få et «nei, vi kan ikke henge i dag», da dropper vi heller å spørre.
I sosiale medier så viser vi hele tiden de beste av oss selv, vi tar 50 bilder for å så velge ut ett vi poster på Instagram. Flesteparten av oss lever bak en fasade i sosiale medier, alt skal se så fint og flott ut. Vi poster kun ting på Mystory når vi skal vise frem noe gøy vi gjør. Så hvordan skal vi vite hvordan ensomhet ser ut? Jeg tror vi aldri vil få et klart svar på det, nettopp fordi vi så opptatt av den fasaden.

Så hvis vi skal snakke om hvordan ensomheten ser ut, så vil det bli vanskelig. Det har aldri vært registrert så høye tall på hvor mange som sliter med ensomhet blant barn og unge som i 2019, så hva sier det oss egentlig? Jo at ensomheten har så mange ansikt at vi klarer ikke å kjenne det igjen på andre og noen ganger ikke på oss selv.